Frykten for folket

Det folkelige engasjementet for sivile i Gaza er ikke farlig. Tvert imot er det en nødvendig korreks til regjeringens og stortingsflertallets overdrevne forsiktighet overfor Israel.

I et intervju med Aftenposten 13.02.24 advarer utenriksminister Espen Barth Eide mot farlig “trumpifisering” og polarisering av norsk politikk når det gjelder Gaza. Han refser politiske stemmer på venstre fløy for å fyre opp det sterke engasjementet blant folk ved å angripe regjeringen for å gjøre for lite “mens de vet at Norge ligger helt i front internasjonalt med tiltak, med å forlange våpenhvile og å påpeke folkerettsbrudd fra begge parter”. Når han hevder at denne måten å kommunisere på skaper et galt inntrykk, tror jeg han undervurderer folk flest. Det er neppe venstresidens framstilling av realitetene som gjør at folk stiller spørsmålstegn ved regjeringen og stortingsflertallet. Folk er fullt ut i stand til selv å vurdere hva våre folkevalgte gjør, hva som ellers kan gjøres, og ikke minst: om de opplever at de blir representert – eller ikke.

“Jeg mener deler av venstresiden bevisst forsøker å skape et inntrykk av at regjeringen ikke gjør noen ting for palestinerne,” sier Eide. Men dette inntrykket har regjeringen utmerket godt klart å skape selv, gjennom å avvise en rekke konkrete tiltak som kan stille makt bak våre gjentatte oppfordringer til Israel om våpenhvile. Da blir det vanskelig å nå fram med budskapet om de konstruktive tingene Norge faktisk gjør – og som det er forståelig at Eide vil framheve. Selvsagt er det bra at regjeringen f.eks. ikke har frøset støtten til UNRWA, og heller øker den. Likevel må det være legitimt å etterlyse tiltak direkte rettet mot Israels kapasitet til krigføring, all den tid Israels bombing av tettbygde boligområder på Gazastripen er selve årsaken til at behovet for nødhjelp er mangedoblet.

Når man jobber med de lange linjene og det store bildet, kan det nok oppleves urettferdig at så mange likevel roper på strakstiltak. Men det må vi så lenge liv går tapt hver dag og natt, som Eide selvsagt er smertelig klar over. Tiden for oppfordringer synes å være forbi. Det er allerede tydelig at Israel ikke hører på Norges anmodninger – og hvorfor skulle de egentlig det, så lenge vi ikke følger opp med tiltak som struper økonomien og våpentilgangen?

Med henvisning til det Norge gjør under dagens regjering, mener Eide det “blir (...) veldig feil at de samme partiene angriper oss for ikke å gjøre noe, bare fordi vi ikke stemmer på deres forslag om å boikotte Israel.” Her fremstår han selv uredelig når han reduserer kritikken til et spørsmål om boikott. Ap stemte ned en rekke ulike forslag på Stortinget 6. februar, fra krav om at regjeringen må ta initiativ til internasjonal våpenembargo mot Israel og om å trekke Oljefondet ut av selskaper som er involvert i okkupasjonen, til et forslag om å diskutere med våre allierte muligheten for sanksjoner mot individer og institusjoner i Israel som bryter folkeretten og menneskerettighetene. Boikott var bare ett av punktene. Når Eide faktisk er enig i at det bør gjøres mer, slik han også påpeker, hvorfor kan han ikke støtte flere av handlingsalternativene som var oppe til votering?

Noe av svaret gir han ved å understreke behovet for å ha en relasjon også til israelske myndigheter. Eide legger stor vekt på Norges langsiktige rolle både i giverlandsgruppen og overfor palestinske selvstyremyndigheter. Men den triste realiteten er jo at Netanyahu allerede har gitt tydelig uttrykk for at han avviser en tostatsløsning. I mellomtiden blir palestinerne fordrevet fra enda mer land, i en oppfølger til al-Nakba fra 1948. Også derfor er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke støtter flere tiltak som vil øke presset på Israel og få slutt på straffriheten landet så lenge har fått benytte seg av. Når et regime setter en fredsprosess i fare og utsetter sivile for utålelige prøvelser i strid med folkeretten, er det kan hende på tide at vi bidrar til å isolere det gjennom sanksjoner.

Den internasjonale domstolen, ICJ, har funnet det plausibelt at Israels handlinger kan utgjøre folkemord. Da er Norge, som har ratifisert folkemordkonvensjonen, forpliktet til å gjøre det vi kan for å stoppe dette – også tiltak som vil bli dårlig mottatt av Israel. Det israelske regimet er hårsårt nok til at hvert minste pip av kritikk kan bli møtt med beskyldninger om antisemittisme, så det er ikke vanskelig å tro på at dialogen med Israel surner dersom Norge fronter sanksjoner. Men er det kan hende prisen vi må betale for å gjøre noe som faktisk rammer den israelske krigsmaskinen?

Eide påpeker at Norge “har uttrykt en forventning om at Israel fullt ut respekterer Den internasjonale domstolens (ICJ) kjennelse om midlertidige forføyninger. Dette innebærer at Israel må sørge for at krigføringen er i tråd med folkeretten.” Nettopp dette har vi dessverre sett at Israel gir blaffen i. Framferden under angrepsbølgen mot Rafah natt til 12. februar kan tyde på at Israel tolker mangelen på sanksjoner som en blankofullmakt til å fortsette som før. Det håpefulle budskapet om at Israel må skåne sivile kommer til kort overfor en stat som nok en gang stiller seg over internasjonal lov. Om vi ser bort fra gapet mellom strakstiltakene ICJ påla Israel og realiteten på bakken, risikerer Norge dermed å bidra til å legitimere Israels forbrytelser, stikk i strid med ambisjonene om en varig og bærekraftig fred.

Denne knipen er ingen hemmelighet, og det er neppe farlig å påpeke den offentlig. Opinionen mister ikke tillit til regjeringen av krasse ord, men av å se blodbadet fortsette uten at Norge bidrar til kraftfulle økonomiske og strukturelle tiltak mot Israels krigføring.